Over den røde streken

Soldatene vet at det blir vanskelig å angripe japanerne som har forskanset seg på høyden.

Regissøren hadde ikke laget en eneste film på hele 20 år. Sluttresultatet for den nye filmen ble sju Oscar-nominasjoner.

25-års jubilanten, The Thin Red Line, er en særegen og tankevekkende skildring av kampene mellom amerikanere og japanerne på øya Guadalcanal, under andre verdenskrig, regissert av den mystiske og legendariske Terrence Malick.

Handlingen i The Thin Red Line foregår i november 1942, da et riflekompani fra hæren, tilhørende 25. divisjon, skulle hjelpe den amerikanske marinen til å jage japanerne bort fra øya. De japanske styrkene hadde stort sett forskanset seg på de gresskledde høydene på øya, og dermed ble det vanskelig å foreta seg snikangrep for amerikanerne. Riflekompaniet blir ledet av oberstløyntnant Tall (Nick Nolte), en mann i slutten av sin karriere som ser seg forbigått, hvis ønske om å bli general svinner pinefullt av sted mens han gjør seg klar for kamp.

The Thin Red Line er basert på en roman av James Jones (som igjen delvis er basert på fakta). Skuespiller Adrien Brody trodde at det var han som hadde hovedrollen. Både fordi Malick filmet mange scener med ham, og fordi korporal Fife er hovedkarakteren i Jones sin roman. Rett før filmen ble lansert på kinoer gjorde Brody flere intervjuer med media, i den tro at det var ham som var hovedrolleinnhaver. Men det viser seg at Brody bare har en liten birolle, og knapt to setninger som fremføres, han er ikke langt unna en statist i filmen. Mange flere eksempler kan nevnes om skuespillere fra A-listen som fikk samme skjebne, eller verre, de kom ikke med i filmen overhode.

En skuespiller som er med i filmen, og ble satt øverst på filmplakaten, er Sean Penn. Da han hadde lest det tilrettelagte manuset som han fikk fra Malick, skal han ha sagt at han måtte være med i filmen, og at han ville godta en lønn på én dollar. Vel, Sean Penn var en av de heldige, hans rolle er ganske stor. Men den som faktisk innehar hovedrollen, og som binder handlingen sammen fra A til Å er menig Witt, som ble spilt av den da ukjente Jim Caviezel. Han fikk senere hovedrollen i The Passion of the Christ (2004), Mel Gibsons omdiskuterte film.

Når alt kommer til alt er det likevel ingen hovedrolle i antikrigsfilmen The Thin Red Line. Det er like mye naturen rund de grusomme hendelsene, som ved hjelp av Malicks lange og rolige kameraføringer får filmen til å bli noe helt eget. Det handler om Malicks syn på hva en film skal være, og hvordan den skal presenteres. For Malick elsker for eksempel å filme trær, dyr, og det spesielle og varme lyset som oppstår i «den magiske timen», ved soloppgang og solnedgang. Og han elsker lyden av vinden som suser i gress og trær, lyden av elver som har gravd seg ned i dalsøkket gjennom millioner av år, og havets horisontlinje.

For Malick er naturen like viktig som menneskene, eller kanskje viktigere, for dyrene dreper stort sett bare for å overleve. Mennesket derimot vil regissøren vise oss fra sin verste, sin beste, og sin mest usikre side.

Malick fikk også med seg mesterkomponist Hans Zimmer på laget.

Han står bak sountracket til storfilmer som Gladiator (2000), Inception (2010), 12 Years a Slave (2013), Dunkirk (2017), og en mengde andre filmer i alle typer sjangre. Musikken til The Thin Red Line, som også ble Oscar-nominert, er med på å gjøre filmen til noe helt eget. Terrence Malick var også vanskelig på dette området, og Zimmers seks timer med innspilt musikk ble krympet kraftig. Vanligvis blir filmmusikken laget etter at komponisten får se filmklippene. Men Malick som alltid tok seg god tid, og heller ikke var tydelig i hva han formidlet, fikk Zimmer til å jobbe som besatt i mange måneder uten at han helt visste hvordan filmen skulle være.

Som man forstår er Malicks måte å regissere på «enestående og unik», på godt og vondt, men han har likevel hatt stor innvirkning på andre regissører, for eksempel Christopher Nolan (Inception, Dunkirk). Fortellerstemmer er et annet godt kjent element i Malick sine filmer, og de er med på å skape den filosofiske og introverte stemningen, nettopp fordi de kommer samtidig som soldatene kan være midt oppi en kamphandling. Denne kombinasjonen av rolige og messende stemmer, og brutale krigshandlinger, gir tilskueren mer forståelse av at vi er med på soldatenes indre reise i filmen.

En annen sterk krigsfilm, Saving Private Ryan hadde også 1998-premiere. Steven Spielbergs film er i ypperste klasse, og tok litt av oppmerksomheten bort fra The Thin Red Line, også fordi den var nominert til elleve Oscar-priser, og vant fem av dem. Men filmene er vidt forskjellige, og fungerer veldig bra på hver sin måte. Saving Private Ryan er mer tradisjonell i sin fortellermåte, mer handlingsorientert, mens The Thin Red Line går mer på soldatens indre liv, som tidligere nevnt. Malicks verk har også sine spektakulære krigssekvenser, men til syvende og sist dreier den seg mer om den menneskelige psyke midt opp i krigens galskap, enn om de vinner slaget eller ikke.

For tittelen, The Thin Red Line, handler om den psykiske linjen mellom tilregnelighet og utilregnelighet. Og er man soldat i krig, så blir denne virkelig satt på prøve. Selv om du kanskje fungerer der og da, så vil du antageligvis slite med ettervirkninger hvis du overlever når krigen er omme. Hvis det da ikke rakner for deg midt opp i det hele, slik vi får se flere ganger i filmen, for eksempel med sersjant McCron (John Savage). Midt opp i det hele har vi menig Witt, mannen som psykisk skiller seg ut med sin indre ro. I starten av filmen ser vi ham på tjuvperm med innbyggere på Solomonøyene, hvor han nyter late dager langs sjøen i harmoni med familiene han omgås, før han blir «tauet» inn igjen til krigshandlingene av sersjant Welsh, spilt av Sean Penn.

Disse to soldatene har vidt forskjellig syn på krigen og meningen med livet, og vi får flere samtaler mellom dem underveis i handlingen. Uten å fortelle for mye om disse, så kan det røpes at Welsh underveis får en større respekt for Witt enn han ville ha forestilt seg før helvete braker løs.

I tillegg til Jim Caviezel og Sean Penn, som spiller Witt og Welsh, så vil jeg trekke frem skuespillerinnsatsene til Nick Nolte. Noltes fremstilling av bitter og hard oberstløytnant er overbevisende skuespill, der han jager den omtenksomme kaptein Staros (Elias Koteas) og hans menn opp bakkene mot de japanske stillingene. I det hele tatt er det godt spill over hele linjen, og de japanske skuespillerne gjør også det meste ut av sine roller, når marerittet på Gualdalcanal virkelig griper tak i oss.

Denne 25-års jubilanten anbefales, og kan med fordel ses flere ganger for å få med seg alle dens rike fasetter. Og hvis man liker filmen, så vil jeg også anbefale en annen Terrence Malick-godbit: A Hidden Life (2019). Den har også handling fra den andre verdenskrig, i Østerrike. Den er enda litt mindre tilgjengelig som filmopplevelse, men liker du stilen hans, så vit at den har den umiskjennelige Malick-signaturen godt plantet på lerretet.