Et underholdende blodbad i konflikt med seg selv: Project Wolf Hunting

Sør-Korea slår igjen på den blodige stortromma, denne gangen med Project Wolf Hunting.

Sør-Koreas farligste kriminelle føres inn på et lasteskip i hovedstaden Manila i republikken Filippinene, med kurs mot Busan i Sør-Korea. Midt under reisen oppstår det et blodig og grotesk fangeopprør.

Det hele snus på hodet når fangene og politiet finner ut at de ikke er alene på skipet. De er rett og slett på jaktmarka til en høyst farlig drapsmaskin.

Project Wolf Hunting er regissert av Hongsun Kim som blant annet er kjent for Gong-mo-ja-deul (2012) og Ki-sool-ja-deul (2014).

Sør-Korea har i løpet av de siste årene bevist at de er et land som har mye å tilby på filmfronten.

Blant de største slagerne finner man filmer som Oldboy (2003), Train to Busan (2016) og selvfølgelig Oscar-vinner Parasite (2019) som stakk av med hele fire (!) priser på Oscar-seremonien i 2020.

Project Wolf Hunting kan dessverre ikke skryte av å kunne føyes inn i samme rekke som disse sør-koreanske klassikerne.

Dette er nemlig en film som investerer alle ressursene sine i å lage en underholdende film, noe den selvfølgelig også klarer.

Project Wolf Hunting har noen grufulle drap og det er spesielt et av dem som er veldig minneverdig. Lasteskipets vegger males med store mengder blod.

Den grufulle atmosfæren tilfører et ekstra lag ved hjelp av filmens fargepalett som i stor grad har en guloransje fargetone som komplimenterer filmens grove og skitne estetikk på mesterlig vis.

Project Wolf Hunting er blodig god underholdning, men samtidig som dette er filmens største styrke er det også filmens største svakhet. Det er nemlig lite variasjon mellom filmens utallige drap. Man skulle nesten tro at filmen kun hadde som mål å skape en endeløs massakre uten noen form for tyngde eller minneverdighet bak drapene.

Det er nemlig slik at drapene i de aller fleste tilfeller koker ned til noen knivstikk og deretter går den falske blodposen av og spruter blod over hele veggen. Dette har filmen mye av så om du tilfredsstilles av det vil du kose deg her.

Project Wolf Hunting er også en film som ikke virker å ha en hovedkarakter satt i stein. Det føles helt fra starten som om filmen vil rette fokuset sitt mot alt eller ingenting. Du kan om du vil kalle det Game of Thrones-effekten. Filmen prøver å gi noen av karakterene litt bakgrunnshistorie å jobbe med, men bestemmer seg deretter for å rette oppmerksomheten mot noe helt annet.

Mine to favorittkarakterer underveis var Park Jong-doo (Seo In-Guk) og Lee Do-il (Dong-Yoon Jang). Park Jong-Doo gis mest plass i filmens første halvdel, mens den andre halvdelen vies til Lee Do-il. Begge karakterene får nærmest ingen bakgrunnshistorie å jobbe med, dog får den ene mer enn den andre. Det gjorde at den eneste tilknytningen jeg fikk til karakterene kun ble basert på førsteinntrykk. I praksis fører dette til ganske lav innlevelse som igjen fører til at jeg bryr meg svært lite om hva som blir skjebnen til filmens forskjellige karakterer.

Filmens lydmiks er hverken i Dolby Atmos eller DTS X, men man føler allikevel hvert slag og kroppslemlestelse som pakkes inn i en grov og nærmest ubehagelig lydpakke.

Når filmen snus på hodet rundt midtpunktet er det nesten som om noen av lydeffektene har tatt seg en ufortjent ferie. Spesielt lydeffekten til føttene som slår mot metallgulvet til en spesifikk karakter føles som den er tatt rett ut av et PS2-spill. Det ødelegger rett og slett for stemningen og gjør en ellers dramatisk og blodig scene ufrivillig komisk når du hører slappe bein klaske mot lasteskipets metallgulv.

Det som kompliserer filmen enda mer er hvordan den er bygd opp. Dette er nemlig en film som i det ene øyeblikket minner svært godt om Train to Busan (2016), mens det hele minner mer om en monsterfilm i filmens andre halvdel.

Filmens to deler mikses rett og slett ikke godt nok sammen og for min egen del er det en tydelig frakobling mellom disse to vidt forskjellige handlingselementene.

Project Wolf Hunting er utvilsomt ambisiøs i måten den fremstilles, men det virker også ut som en film som er to filmer skvist sammen til en. Man skulle nesten tro at dette var en film bestående av to manus. Filmens vendepunkt har ikke fullt så mye slagkraft som jeg håpet på. Jeg er hverken skuffet eller overrasket og filmen bare fortsetter å rulle å gå uten at vendepunktet har gjort så stort inntrykk.

Mange av filmens sentrale plotpunkt avsløres mot slutten. Dette er definitivt ikke unormalt, men I Project Wolf Hunting sitt tilfelle er det litt i seneste laget. De sene avsløringene fører til at mange av karakterene som dør tidlig ikke etterlater seg et særlig stort inntrykk. Jeg bryr meg rett og slett svært lite om hva som skjer med dem siden karakterutviklingen er lik null på de aller fleste av filmens rollegalleri.

Misforstå meg rett. Project Wolf Hunting er ikke i nærheten av å være hverken en dårlig film eller bortkastet tid, men dette er en film som på mange måter er i direkte konflikt med seg selv.

Filmens blodbad er fornøyelig makabert, men i stor grad svært repetitivt. Filmen greier ikke å balansere en underutviklet historie sammen med alt det blodige og jeg sitter igjen litt forvirret.

Hva prøvde egentlig filmskaperne på her? Var det meningen at filmen skulle ha en dypere handling med sterkere karakterer som bidrar med en større narrativ innvirkning for filmens historie, eller var det meningen at dette kun skulle serveres til publikum som hjernedød underholdning?

Dette er et spørsmål jeg sannsynligvis aldri vil få et konkret svar på, men en ting er sikkert og det er at filmen kulminerer i et noenlunde skuffende klimaks som virker til å kun bidra til oppfølgerhinting istedenfor å gi Project Wolf Hunting en tilfredsstillende konklusjon.

Dette er en film som utvilsomt kunne vært enda bedre og dermed fått et høyere terningkast om filmskaperne skiftet fokus. De kunne enten fokusert på å gi filmen et aggressivt blodbad uten grenser eller gi filmen en interessant og sammenhengende historie istedenfor å snuble til målstreken med en historie som rett og slett ikke holder mål.