Anmeldelse: Ung pike på den irske landsbygda – The Quiet Girl

Denne irske filmen ble først vist på festivaler i 2022, og vant en rekke priser. I januar 2023 fikk den en vel fortjent Oscar-nominasjon for beste utenlandske film.

Cáit (Catherine Clinch), ni år gammel, vokser opp i en familie som ikke er i stand til å se henne. Ettersom hun gjør lite ut av seg, så blir hun satt nederst på rangstigen i sin familie. Faren (Michael Patrick) drikker opp store deler av lønnen, har manglende empati, og er ute av stand til å foreta seg noe særlig fornuftig på grunn av sin hang til alkoholen. For ham er barnas behov for mat og omsorg bare en byrde som står i veien for nok en fyllekule på puben, for hans gambling og utroskap. Moren til Cáit (Kate Nic Chonaonaigh) er gravid igjen, hun har gjennom filmen et trist og tomt drag over ansiktet, og har nok med å prøve å skrape sammen mat til barna. Handlingen finner sted på den irske landsbygda, på starten av 80-tallet, og det er ingen lystig og fin tilværelse for noen av barna i familien. Den introverte jenta, som blant annet blir oversett av læreren sin fordi hun ikke er i stand til å lese avsnitt i et godt tempo, har ingen lyspunkter i hverdagen.

Det er noe malerisk og vakkert som bringer tankene hen på interiørmalerier av Harriet Backer. Vi ser inn i de dunkle og triste rommene hun vokser opp i, og etter hvert de lysere og mer hjemmekoselig rommene hos slektningen hun skal tilbringe sommeren med. For familien skal igjen øke i antall, og den eldre slektningen til mor sier med glede ja til besøk på gården sin. Mønsterbruket til Eibhlín (Carrie Crowley) og hennes mann, Seán (Andrew Bennett), ligger en god kjøretur unna Cáit sitt hjem. Hun får høre av sine foreldre at det blir godt å få sendt henne av sted, og hun får heller ingen beskjed om hvor lenge hun må bli der. Det blir en mutt biltur med hennes far. Den eneste gangen han prater er når han plukker opp en lite fornøyd elskerinne langs veien, som lurer på hva slags skapning som sitter i baksetet. Vel, det er hun som alltid stikker av sier han. For Cáit sin eneste glede i tilværelsen har vært å søke ut i naturen for å finne sjelefred.

Når «Da», som han kalles, avleverer Cáit på den veldrevne gården til Eibhlín og Seán, har han ikke annet ønske enn å returnere så fort som mulig. Han husker ikke engang å ta ut Cáit sine klær fra bagasjerommet.

Er denne filmen bare elendighet, blir man trist og lei av hele suppa? Nei, for denne historien er vakkert filmet av Kate McCullough, og har tilhørende melankolske og medrivende filmmusikk av Stephen Rennicks. Og så får den stillferdige Cáit sakte, men sikkert, noen sommeruker med omsorg og pleie, hun blomstrer slik det var ment at hun skulle. For jenta er, spilt meget overbevisende av Catherine Clinch, en meget gløgg og oppvakt 9-åring.

Colm Bairéad, regissøren av The Quiet Girl, forelsket seg i en langnovelle skrevet av den anerkjente forfatteren Claire Keegan. Keegan har vunnet mange priser for sine noveller, og det var den 85 sider lange novellen Foster som regissøren bet seg merke i, og som han etter hvert bearbeidet manuset til.

I filmen veksler skuespillerne på å snakke engelsk og irsk. Og når Cáit møter Eibhlín på gården, etter kjøreturen, slår disse to over fra å snakke engelsk til å bruke det keltiske språket. Dette fungerer meget bra synes jeg, for det åpner seg en helt ny verden for jenta som kommer fra en dysfunksjonell storfamilie. Språkskiftet er med på å sette tonen for dette. Regissøren Colm Bairéad hadde en egen leserunde med de tre skuespillerne som danner filmens sentrale trekløver, og her har han også gjort en utmerket jobb, for dette er gode skuespillere. Det skulle ikke forundre meg om Colm Bairéad liker filmene til Terrence Malick, for eksempel The Thin Red Line fra 1998. Måten han vever inn den flotte irske naturen med Cáit sin lykkerus er ren filmatisk poesi, noe også Malick behersker.

Eibhlín sier til Cáit at her i huset har man ingen hemmeligheter, men ekteparet bærer på en sorg. Seán, mannen i huset holder seg først i bakgrunnen, men det har sine grunner. Han vil også spille en veldig viktig rolle for Cáit sin oppblomstring. I en av de avsluttende naturskjønne scenene sitter han og Cáit på stranden og ser utover sjøen, et stemningsfullt øyeblikk er det, og to lyspunkter der ute i nattemørket blir til tre. Cáit har funnet et hjem, men vil dette vedvare? Det vil man bare finne ut om man inntar kinosetene så raskt man kan.

Her har vi en filmperle servert på en gripende måte, på sitt tilsynelatende stillferdige vis.

Det er førsteklasses mannskap på alle plan, ingen svake ledd, og jeg vil gi filmen en sterk femmer på terningen.

Nå fikk vi akkurat vite at All Quiet on the Western Front (Im Westen nichts Naues, 2022) ble tildelt Oscar for beste utenlandske film.

Vår varme gratulasjoner både til vinneren, og til den sterke kandidaten fra Irland!