Anmeldelse: The Dam

Da jeg så denne filmen under «Film fra Sør» høsten 2022 tenkte jeg at jeg var utrolig heldig. Den havnet raskt på min topp ti  av fjorårets filmer.

I februar var jeg i Berlin under filmfestivalen,  The Dam var satt opp også under den festivalen, og jeg tenkte at det er nok ikke bare jeg som lot meg begeistre av denne filmen. Nå har det norske publikum igjen muligheten til å se den under «Arabiske filmdager» i Oslo, torsdag 16.03.2023.

Lyden av vannet, som fosser fra de åpne rørene på siden av demningen, er et konstant brøl av misnøye. Partituret inkorporerer denne rumlingen i et sparsomt, pulserende, grublende musikalsk akkompagnement.

En sudanesisk mursteinsmaker tar tilbake en åndelig forbindelse med landet ved å bygge et gigantisk gjørememonster i denne litt merkelige historien. Historien utspiller seg på bredden av en elv som har blitt blokkert av en massiv, forstyrrende demning – en symbolsk tilstedeværelse. Andre steder reiser det sudanesiske folket seg i protest mot diktaturet til Omar Al-Bashir, inntil hæren griper inn og avbryter det folkelige opprøret.

Dette er et poetisk bilde som kombinerer en lidenskapelig beretning om mursteinsmakernes liv med magisk realisme.

 

Filmens gåtefulle tilnærming og dens rolige tempo kan begrense filmens appell til det mer eventyrlystne publikumet. Men jeg kjedet meg ikke et sekund.

The Dam er den første spillefilmen fra Beirut-fødte, Paris-baserte kunstner og filmskaper Ali Cherri. Det er den tredje delen av en trilogi. De to andre er kortfilmene, The Digger og The Disquiet , som har blitt vist på en rekke festivaler. De tre filmene er knyttet sammen av et tema som Cherri beskriver som «voldens geografi». Cherris bakgrunn innen konseptuell kunst er veldig tydelig i hans tilnærming til film.

Vi ledes effektivt inn i atmosfæren i denne filmen før vi nærmer oss selve historien. I skyggen av Merowedammen, som ble bygget av et kinesisk selskap i Nord-Sudan, sliter en gruppe menn i gjørma. Det er først ikke klart hvem vi følger. Men mens de andre mennene bader i vannet nær demningen, sitter en mann alene og snakker med kjæresten på telefon.

Han er Maher (Maher El Khair, som alle de andre i rollebesetningen er han en ikke-profesjonell skuespiller som også er mursteinsmaker i det virkelige liv).

Til tross for oppmuntring fra mennene, nekter Maher å bli med dem i vannet av frykt for de sterke strømmene som oppstår når portene til demningen er åpne.

Dette er vel nær sagt alt jeg kan referere fra filmen uten å røpe for mye, men jeg opplevde den utrolig spennende og litt skummel og ikke så rent lite vakkert og meditativt. Dette er en kinoopplevelde man ikke vil angre på.