Anmeldelse: Oppenheimer er en filmperle uten en eneste kjedelig scene

Scenene bokstavelig talt eksploderer visuelt i takt med manusets brilliante oppbygging.

La oss slå fast med én gang: Christopher Nolans Oppenheimer er en filmperle uten en eneste kjedelig scene!

Og Cillian Murphy har endelig fått den hovedrollen han har fortjent lenge, i en storfilm.

Hvis du putter 12 Angry Men (1957), The Godfather Part II (1974) og There Will Be Blood (2007) sammen i en gryte, så kan man ane noe av kraften som Oppenheimer bringer med seg.

Denne filmen tar i hovedsak for seg J. Robert Oppenheimer (Cillian Murphy) fra han er student (20- og 30-tallet), til høringene (1954) som han måtte gjennomgå etter at atombombene i Japan (Hiroshima og Nagasaki) satt punktum for den andre verdenskrig.

Det vi får bevitne er reisen til en genial og kompleks mann, og hans jobb med å sette sammen et team som skulle skape atombomben, en bombe han så på som et nødvendig onde for å få Hitler ned i kne.

For Oppenheimer var ikke som mange andre vitenskapsmenn, med begrensede sosiale antenner og mangel på dametekke.

Nei, han var en sammensatt fyr med øyne som var like intense som Pablo Picassos, en kunstner han beundret, og som familien hadde på veggen under hans oppvekst (velstående amerikansk-tyske jøder).

Robert Oppenheimer hadde naturlige lederevner, og talegaver, slik at han var perfekt for oberst Leslie Groves (Matt Damon) da han fikk i oppgave å sette sammen et team som skulle ha ansvaret for A-bomben. Groves, som litt senere blir generalløytnant, er først hissigproppen som turer frem, senere lagspilleren som samarbeider godt med Oppenheimer.

Cillian Murphy og Matt Damon varter opp med strålende samspill. Murphy, antageligvis mest kjent fra TV-serien Peaky Blinders (2013 – 2022), griper tak i oss som ser filmen, i både scener med og uten medskuespillere. Murphy klarer å finne balansegangen mellom den intense og karismatiske ledertypen som Oppenheimer var, og til den melankolske og nervøse siden hans som til tider trakk ham langt ned. Han får frem mannen som faller for sterke kvinner med psykiske utfordringer, som han ønsker å beskytte så langt det lar seg gjøre (kvinnene). Lenge klarer Oppenheimer å holde sine sjongleringsballer i luften, men på et tidspunkt er de nødt til å deise ned i bakken.

Der Matt Damon tar sin rollefigur nedover i intensitet på fiffig vis, så gjør Robert Downey Jr. det motsatte. Han tar Lewis Strauss fra lavmælt til intens, også dette på en beundringsverdig måte. I det hele tatt finner man ingen endimensjonale figurer i dette filmeposet.

Kitty Oppenheimer (Emily Blunt) og Jean Tattlock (Florence Pugh) er ingen unntak. Akademiske kvinner (botaniker og psykiater) med sterke meninger, og en felles interesse for vår hovedperson. Disse to spiller også på sine beste strenger i filmen, og det er mange sterke scener mellom dem og hovedpersonen.

Når det gjelder lavmælt til intens, så er det det som kjennetegner Nolans to filmer fra andre verdenskrig. Der Dunkirk (2017) er melankolsk og dvelende, så er Oppenheimer (2023) dundrende intens. Det blir som å sette på Ricky Nelson sin Lonesome Town (1959), før man deretter setter på Rage Against The Machine sin Killing in the Name (1992). Jeg synes (likevel) disse to filmene av Nolan står meget godt til hverandre, og er spent på om det kommer en tredje (fra andre verdenskrig).

Vel, tilbake til Oppenheimer. En av grunnene til at han ble valgt som leder av Manhattanprosjektet i New Mexico (1943 – 1945) var at han i tillegg til sine personlige egenskaper, hadde et stort kontaktnett blant verdens ledende vitenskapsmenn. Dette fordi hans studier brakte ham rundt i både USA og Europa. Han studerte for eksempel under Niels Bohr (Kenneth Branagh), og var venn og samtalepartner med Albert Einstein (Tom Conti). Oppenheimer gikk ikke av veien for en fest heller, og knyttet dermed hurtig nyttige bekjentskaper, mens han svingte cocktailglasset, og fyrte opp sigaretter i en svingende fart.

Han kunne ikke bare svinge seg på fest, men også på hesteryggen, noe han visstnok gjorde med sin bror, Frank Oppenheimer (Dylan Arnold), under oppveksten. Frank ble som sin bror professor i fysikk, men fikk en kortere karriere på grunn av sitt røde politiske syn, dette gagnet heller ikke Robert som prøvde å hjelpe sin bror med å skaffe ham jobb.

Og Robert Oppenheimer sin elskerinne (Jean Tatlock), som var psykiater og medlem av det kommunistiske parti, var også en utfordring for general Groves, når det gjaldt å få sikkerhetsklarering til Robert Oppenheimer i USA.

Casey Affleck har rollen som Boris Pash, ansatt for å grave frem dritt om Oppenheimer. Affleck sin rolle er ganske liten, men blir gjennomført meget godt, der han får frem Pash sitt døde blikk og monotone stemmeleie. Så Oppenheimer hadde mange hindringer i sin vei mot å bygge bomben sin, også fra andre vitenskapsmenn med primadonnanykker og superhøy IQ, deriblant Luis Alvarez (Alex Wolff). For det er ikke å komme bort ifra at det var både den ene og den andre som var sjalu på Oppenheimer, og hans posisjon, slik at kjepper i hjulet er det flere av i handlingen.

En annen som er ekspert på å spille usympatisk, og nå også statsmenn (Churchill i Darkest Hour, 2017), er Gary Oldman. I Oppenheimer har han en ganske liten rolle, hvor han spiller Harry Truman som har Oppenheimer på besøk i det ovale kontor. Truman blir fremstilt som riktig så ufyselig der han nedverdiger stakkars Oppenheimer etter alle kunstens regler, gyselig godt spilt. Andre kjente skuespillere dukker også opp i mindre roller, mer eller mindre gjenkjennelige.

En som ikke hadde synlige primadonnanykker var George Kistiakowsky, spilt av vår egen Trond Fausa Aurvåg. Han var en amerikansk-ukrainsk professor i kjemi, som kom til å spille en meget sentral rolle i ferdiggjøringen og testsprengningen ved Los Alamos. Trond Fausa som han heter på IMDb gjør en finfin rolle som den hardtarbeidende og sympatiske professoren, og tilbakemeldinger fra Fausa i media viser til at han synes det var feiende flott å få delta på Nolan sin innspilling. Han er med både i scener fra testområdet, prøvesprengningen, og bak lukkede dører i politiske og militære diskusjoner med toppene for prosjektet.

Nolan veksler meget godt det scenemessige, fra utendørs til innendørs, fra romantiske scener, til vitenskapelige diskusjoner og politiske høringer, og til Oppenheimers angstfulle tanker om universet og eksplosjoner. Dette vet vi at Nolan behersker til det fulle (temposkifte og storslagne scener), det er bare å skue bakover til The Dark Knight (2008), Inception (2010) og Interstellar (2014).

Nolans manus til filmen er basert på boken: American Prometheus – The Triumph and Tragedy of J. Robert Oppenheimer (2005), skrevet av Martin J. Sherwin og Kai Bird. I Nolans forrige film, Tenet (2020), kan vi høre at Oppenheimer nevnes flere ganger i filmen. Det var visstnok Robert Pattinson, som spilte en av hovedrollene i Tenet, som ga American Prometheus i gave til Nolan. Han var selv for opptatt med andre prosjekter til å delta i filmen, men det var vel heller ikke hensikten med gaven?

Prometheus stammer fra gresk mytologi, og er blant annet han som stjeler ild fra gudene og gir den til menneskene.

Det er som Nolan samler alle sine erfaringer fra tidligere høyder, og kanskje nå bestiger sin høyeste topp?

Jeg kan selvfølgelig ikke annet enn å gi denne filmen toppkarakter. Det er en viktig film, for som vi får vite er Oppenheimer egentlig en fredelig vitenskapsmann, som blir satt til å ta valg som endret hele klodens fremtid.