Anmeldelse: Mission: Impossible – Dead Reckoning – Part One: Tom den uslåelige

Forventningene mine var skyhøye. De ble innfridd.

I en verden av datagrafikk, uslåelige superhelter i tettsittende trikoter – og hvor alle action-filmer forsøker å overgå hverandre, er det én mann vi kan stole på: Tom Cruise.

Med sine 172 centimeter over bakken ruver denne stuntmannen, filmskuespilleren, produsenten og fotografen høyt over alle.

Hvis Michael Jackson virkelig var kongen av Pop, slik Elvis Presley var kongen av Rock, så er Tom Cruise kongen av Kinofilm.

Det er ingen over, ingen ved siden av. Ingen er nemlig så «klin gærn» at de vil gjøre de stuntene som nå 61 år gamle Thomas Cruise Mapother IV (ja, det er hans fødenavn) er villig til å gjøre.

Det er lett å avfeie Mission: Impossible – Dead Reckoning som en kopi av James Bond-filmserien. Men det er i så fall en kopi som nå er bedre enn originalen. Broccoli & Co i EON Productions kan egentlig bare legge ned. De har ikke noe å stille opp med mer. De er forbikjørt, overkjørt, nedtråkket.

For det er mange likhetstrekk. Man kan finne scene etter scene som virker inspirert av en rekke tilsvarende scener i Bond-filmene. Det er også klare thriller-elementer som hentet fra en Hitchcock-film.

Vi lever i en verden hvor alt er sagt, skrevet, tegnet, filmet og sunget fra før av, så spørsmålet er selvsagt: Hvordan kan man lage en ny, spesiell vri på det?

Og det er nettopp her Tom Cruise og hans medsammensvorne Christopher McQuarrie i over femten år har samarbeidet så godt. De vil mye mer enn noen andre lage noe unikt og spesielt.

Det største problemet mitt med filmen var at jeg (og mange med meg) visste litt for mye før man setter seg ned og ser filmen.

Det er blitt vist for mange trailere og ikke minst det spekakulære hoppet fra Helsetkopen-fjellet på Sunnmøre. Så når det endelig kommer blir det dessverre ikke like fantastisk, som det var og er. Vi får noen flere vinkler, men i etterkant tenker jeg at det faktisk mangler noen fotovinkler. Noe annet – ikke fullt så pussig med tanke på over to års innspilling – er at man kan se på ansiktet til Tom Cruise at filmen er laget over flere år. Han ser ganske enkelt litt annerledes ut fra en scene til en annen, her og der. Men i det store og hele er dette småpirk. Selvsagt er det også andre minus, men igjen – dette er ikke viktige ting når man ser helhetlig på filmen.

Intrigen er bunnsolid. Det er tonnevis med detaljer vi kan finstudere ved nærmere ettersyn og som garantert kommer tilbake i full bredde i del to av filmen.

Ethan Hunt har ikke tid til kone (han forsøkte) eller et normalt familieliv med barn og lørdagspizza, men vennene sine – dvs. hans nærmeste kolleger – bryr han seg om. Og å stanse skurkene. En slik film blir aldri bedre enn skurken og denne gang er det Esai Morales som spiller den enigmatiske Gabriel – en mann fra Ethan Hunts fortid. Vi får et tilbakeblikk, hvor Gabriel dreper en kvinne fra Ethans fortid, Marie (Mariela Garriga), men ikke mer detaljer. Gabriel er karakteren som «vet og kan alt», og ser ut til å ha en tidsmaskin tilgjengelig, ved hjelp av filmens hovedskurk – som vi ikke skal røpe hva eller hvem er. Vi vet sannelig ikke helt sikkert heller, for å være ærlig.

Her er det selvsagt også en «MacGuffin», en dings – en ting – som heltene bare må skaffe, og et dypere plott som er skremmende tidsaktuelt.

Jeg bryr meg også, fortsatt, om karakterene som er ensemblet rundt agenten Ethan Hunt, og hva som skjer med dem. Og i denne får vi også en ny, frisk en, med Grace (Haley Atwell).

Det er ikke så ofte jeg klarer å bli beveget og rørt av en slik type film, men det ble jeg flere ganger mens jeg så Mission: Impossible – Dead Reckoning – Part One.

Når man i tillegg har nye karakterer, i tillegg til de velkjente, som klarer å gi serien friskt inn- og utpust, kan jeg egentlig bare slå fast at sommeren 2024 ikke kan komme raskt nok. Så vi får sett del to!

PS! Stor kudos også til lyddesigneren og komponist Lorne Balfe, som gjør det ytterste ut av det meget solide originaltemaet til Lalo Schifrin. I tillegg har han laget ekstremt mange gode egne melodiske tema som løfter filmen til nye høyder.

Basert på pressevisning i IMAX-salen hos ODEON Oslo.

LES OGSÅ:

Han er M:I-filmseriens Q