Anmeldelse: Indiana Jones and the Dial of Destiny

Den nye Indiana Jones-filmen klarer mesterstykket å være tro mot de tre første originalfilmene og samtidig føles som et friskt pust.

For når filmserien skal avsluttes med en femte film, etter den mye omdiskuterte fjerde – Indiana Jones and the Kingdom of the Crystal Skull (2008), manglet det ikke på skeptiske røster.

Jeg må medgi at jeg selv også hadde en viss «angst». Men heldigvis. Den viste seg å ikke være berettiget!

Det hele starter selvsagt rett på med action, denne gang fra slutten av andre verdenskrig.

En forynget Indiana Jones (med hjelp av datateknologi og eldre opptak av Harrison Ford) virker meget ekte.

Det eneste å «kicke på» er stemmen til Harrison Ford. Den høres gammel ut, så her skulle de også gjerne endret stemmen noe så det hele fremsto som mer troverdig.

Dette satt til side: Dette fungerer.

Spol frem til filmens nåtid, som er 1969. Vi møter en professor som er mett av dage og ikke har så veldig mye å leve for. Han spør seg selv om hva vitsen er med å leve nå som han er i livets senhøst. Pensjonisttilværelsen frister ikke videre for ham.

Sønnen er drept i det jeg antar er Korea- eller Vietnam-krigen og selv er Indiana i ferd med å skille seg fra sitt livs kjærlighet, Marion Ravenwood (Karen Allen).

Men fortiden hjemsøker selvsagt også vår helt, hva artefakter angår.

Denne gang den myteomspunnede Antikythera, som i Lucasfilm-versjonen er en tidsmaskin.

Mer skal vi ikke røpe, annet et at dette er et Indiana Jones-eventyr av godt, gammelt merke.

Vi litt eldre filmfans får sannelig mange små godbiter strødd gjennom filmen, men jeg velger å tro at disse ikke tar bort noe av gleden av å oppdage denne eventyrlige helten for yngre kinogjengere.

Det er detaljer jeg ikke verdsatte i Indiana Jones and the Dial of Destiny.

F.eks synes jeg at filmens «sidekick», vesle Teddy Kumar (spilt av Ethann Isidore), mangler fullstendig kjemi med hovedrolleinnehaverne. Og Phoebe Waller-Bridge, i rollen som Jones’ fadderbarn, Helena Shaw, er ikke min «cup of tea». Hun er litt for mye tidsriktig (som hentet fra vår samtid) i oppførsel, replikker og fremtoning.

Men bevares, hennes karakter modnes og har en «ark» som selvsagt ender opp der publikum håper på. Dessuten er inspirasjonskilden helt åpenbart Marion Ravenwood fra den første filmen.

Helena er datteren til Indys nå avdøde venn, Basil Shaw (Toby Jones). Det var de som i andre verdenskrigs-delen av historien var på eventyr sammen. Datteren har arvet farens enorme lidenskap for å finne ut hva urskiven Antikythera kan og skal brukes til. Hva nazistene skal med en tidsmaskin trenger man ikke være rakettforsker for å forstå …

Ikke minst: filmen er spennende. Her er alle de ikoniske elementene, men med en ny vri, som f.eks stikkordmessig: krypdyr, slanger, nazister, og ikke minst lette, søte små kjærlighetskyss. Filmen ender dessuten med høy gåsehudfaktor for oss gamle nostalgikere.

Regissør James Mangold har all grunn til å være stolt over å ha bragt arven fra Steven Spielberg og George Lucas videre.