Anmeldelse: Det var jeg!

August starter med lettbeint fransk kommedie som til en viss grad tilfredstiller filmnostalgikere som meg. For dette er et lekent og fint kostymedrama.

Mon Crime er den siste av de mange filmene som regissør François Ozon har laget. På norsk har den fått den herlige tittelen Det var jeg!

Siden sin første kortfilm i 1988 har Ozon laget minst én film per år, i løpet av sine 35 aktive år. Selv om en så hurtig filmproduksjon er imponerende i seg selv, har  kvaliteten på filmene hans vært svært varierende.

På sitt beste kan arbeidet hans være minneverdig, sært og originalt. På det verste kan produksjonen hans virke platt og umiddelbart forglemmelig. En av hans filmer som jeg ikke glemmer, kanskje mest fordi den var veldig veldig rar, er 8 kvinner fra 2002. Men jeg kjenner til, og liker, Ozons form for humor.

Den gode nyheten er at Det var jeg! ikke faller inn i kategorien forglemmelig.

Men handlingen i filmen når  ikke hans mer hardtslående verk, som Sitcom, Ma Maison og Frantz, til knærne.

Likevel er Det var jeg! en fornøyelig film, hvor noen av Ozons trofaste skuespillere – Isabelle Huppert og Fabrice Luchini er blant dem – briljerer og har det gøy på lerrettet. Både humøret og humoren er smittsom.

Dette er en med vilje en teatralsk anlagt film med stolt bruk av retroelementer.

Filmen er også en deilig relevant godbit. 1930-tallets Paris omdannes til scene for feministisk triumf mot plagsomme produsenter, juridiske autoriteter og moralens voktere.

Flere generasjoner av Frankrikes beste skuespillere koser seg tydeligvis i denne stilige historien om hvordan beryktethet – selv for antatt drap – ikke trenger å være den minste hindring for sosial status og berømmelse.

Som i mange av de andre filmene hans har Ozon et blikk på filmhistorien og teatergleden. Denne filmen er basert på et eldre skuespill fra 1934 av Georges Berr og Louis Verneuil. Dette gir Mon Crime både en levende følelse av hvor populært teateret og kino var i mellomkrigstidens Paris. Med sin flørt med retro stil er lett å forestille seg at Mon Crime kunne ha blitt skapt av en regissør som Ernst Lubitsch (Heaven Can Wait, 1943), hvis elegante komedier fortsatt er vel verdt å se.

Historien dreier seg om en slitende ung skuespillerinne, Madeleine Verdier (spilt av Nadia Tereszkiewicz), som mistenkes for å ha skutt en filmprodusent som prøvde å utnytte henne seksuelt. (Ozons hentydninger til  #MeToo-bevegelsen er vanskelig å gå glipp av her).

I den oppsiktsvekkende rettssaken som følger, blir Madeleine forsvart av sin arbeidsledige advokatvenninne Pauline Mauléon (Rebecca Mardier), som viser seg å være mye mer dyktig og veltalende enn de humrende mannlige sorenskriverne og dommerne (med skuespillere som Fabrice Luchini og Daniel Prévost i strålende form her).

Den påfølgende oppblomstringen av Madeleines skuespillerkarriere og rolle som feministisk ikon bestrides imidlertid av en annen skuespillerinne, Odette Chaumette (spilt av Huppert, med et fantastisk absurd hårpynt), som hevder å har vært produsentens virkelige morder.

François Ozon benytter seg av et rikt utvalg av talenter som Dany Boon, André Dussolier og Félix Lefebvre, fra sin forrige film Été 84. Disse dukker alle opp sporadisk på skjermen, men det faktum at Mon Crime føltes mye lengre enn dens en time og 40 minutters kjøretid antyder kanskje at noe lett kunne vært beskåret og justert litt annerledes.

Totalt sett er filmen severdig og morsom, med de to sentrale kvinnelige karakterene, spesielt Mardier som den unge advokaten, i fin form. Likevel forlot jeg kinoen og følte at dette er en film som fremstår smartere enn den faktisk er.