Anmeldelse: Birk & Magna – gruvens mørke hemmelighet

Ikke helt «knall i padden», som de sier i Bergen, men minstemann ble veldig engasjert mot slutten.

Jeg setter alltid like stor pris på hver gang det kommer en ny, norsk kvalitetsfilm rettet mot aldersgruppen ni til tretten år.

Det er en herlig anledning til å vise de noe som ikke er dubbet fra enten engelsk eller japansk.

Denne gangen så jeg filmen Birk & Magna – gruvens mørke hemmelighet med min elleveåring, og han hadde store forventninger for han bare elsker mysteriefilmer!

Men å kalle dette en familiefilm er å ta i, da jeg som voksen kjedet meg ganske mye.

Til å engasjere foreldrene er replikkene for overfladisk og plottet for forutsigbart.

Dette er en barnefilm, og for denne målgruppen så er det absolutt god underholdning.

Barn som elsket Kodetropp O på NRK super vil kose seg masse under denne filmen.

Men den har dessverre litt for sakte oppbygging. Det førte til at elleveåringen spurte: «Hvor lenge er det igjen?»

Han greide å smøre seg med tålmodighet og fikk valuta for innsatsen mot slutten.

Filip Krem (Astrup – flammen over Jølster, 2019)  som spiller «gutten fra skogen« spiller godt, nesten like godt som ringreven Helge Jordal.

Det vil nok være mange unge seere som vil la seg sjarmere av karakteren Birk.

Helge Jordal er helt riktig person som «han som fant gutten i skogen», men som i ungdomsfilmer flest så blir de voksne værende litt i periferien.

Den andre unge hovedrollen – altså filmens heltinne – spilles av Hermine Sortevik Oen. Hun er en kul jent,  med beklageligvis et litt for forutsigbart og platt manus. Likevel merker vi oss at Hermine har mye erfaring til tross for sin unge alder. Og ingen kan benekte at Magna har en smittende selvtillit på plass.

Dette er Christer Steffensens første fulle spillefilm og han er også medskribent i denne sammen med Sivert Kalvø Harang.

Sammen har de lykkes de veldig godt i å lage en underholdende og spennende film for målgruppen sin. Mot slutten,når spenningen tar seg opp, så var minsten helt med og han klarte ikke å ta øynene av skjermen og hadde helt klare meninger om hva ungdommene i filmen burde gjøre for å komme seg unna skurkene.

Det beste jeg kan si, som en voksent publikummer, er at både bilder og lyd er vakkert og slående nasjonalromantisk, men for meg holder det ikke helt.

Birk & Magna – gruvens mørke hemmelighet bør man kanskje sende ungene på kino for å se alene? De vil garantert kose seg!