Anmeldelse: Barbie

Etter den svært vellykkede adaptasjonen av Little Women, er Greta Gerwig tilbake med sin tredje spillefilm om verdens mest kjente plastikk-dame, Barbie.

Filmen har en lang produksjonshistorikk fra tilbake til 2009, men nå er den altså her i alle nyanser av rosa.

Hva leketøyselskapet Mattel opprinnelig kan ha ønsket med prosjektet den gang er ukjent, og jeg er usikker på om jeg hadde hatt noen interesse av å se en slik film uten at noen betydelige interessante filmskapere bak kamera.

Men denne bakstreverske tankegangen forsvant ganske raskt da filmverden fikk vite at det skulle være den amerikanske California-damen Greta Gerwig, sammen med sin egen Ken (Noah Baumbach) som skulle bringe Barbie til live.

I Barbieland lever alle Barbiene i harmoni med hverandre, hvor «Stereotypical Barbie» (Margot Robbie) bor i sitt perfekte rosa drømmehus, i det perfekte rosa nabolag.

I Barbieland kan de være hva de vil, eller i hvert fall de rollene de har fått tildelt av Mattel som medlemmer av borgerskapet og den høyere sosietet med leger, forskere, advokater, piloter og til og med presidenter, som alle skal være til stor inspirasjon for alle små jenter i The Real World (den virkelige verden). Samfunnet består derfor av velstående Barbier (altså kvinner), og den seksuelt frustrerte Ken (Ryan Gosling), som står ved strandkanten med de andre Ken-ene og bare venter på at Barbie skal anerkjenne hans eksistens.

Alle disse som lever i en egen tidslupe der hver eneste dag er like perfekt som den forrige. Det er ikke før noe begynner å skurre i Stereotypical Barbies hode, hvor tanker om døden har begynt å trenge inn i plastskallen hennes. Føttene hennes blir flate, og hun må dermed ta turen til The Real World for å finne jenta som leker med henne og få slutt på den avvikende oppførselen, og Ken blir også med. Dermed er vi satt for en reise som skal by på reality checks, humor og så smått litt rosa nyanser av satire.

Barbie er en svært underholdende film, og har mye god humor som treffer godt flere steder. Gerwig har laget en morsom verden med Barbieland og dens innbyggere, i tillegg til karakterene vi møter i The Real World. Vi kan se en stor kjærlighet for film, med mange åpenbare referanser til Stanley Kubrick, Powell & Pressburger og The Wizard of Oz (1939).

Ryan Gosling som den patriarkat-elskende Ken er kanskje merkelig nok den som stjeler showet. Han er karismatisk, men likevel så usikker og skjør, og ser konstant ut som en tikkende bombe med testosteron.

Margot Robbie er selvfølgelig castet med en ironisk distanse, og spiller den ikoniske blondinen med perfeksjon. Det er få skuespillere som Robbie, som er like åpenbare valg for Barbie, som har et slikt umulig og uoppnåelig vakkert utseende, men som likevel klarer å bringe en kompleksitet til en tynn plastdokke med perfekte struttende pupper. Barbie er naiv og uviten om hennes prviligerte plass i samfunnet, og tror at hun inspirerer alle kvinner til å bli hva de vil.

Hvor det går litt gærent for Barbie, er antagelig filmens tilknytning til sitt eget opphav. Flere filmer gjennom tidene har vært basert på leketøy eller IP-er, som for eksempel Lego-filmen og Transformers.

Barbie går hardt ut i sitt faktiske plott for å knytte seg til Mattel og Barbies skapere. Dette er selvsagt gjort med ironisk distanse, der Mattel er litt slemme, fordi de har lyst til å putte Barbie tilbake i en boks, og i tillegg har et styre som kun består av menn.

Ken er i en identitetskrise, og blir besatt av idéende om patriarkatet, guttastemning (og hester) som filmen gjør narr av på en morsom måte. Men det gjør også at filmen blir litt for ufarlig og ikke like satirisk som den kunne eller burde vært.

Hvor viktig er egentlig Barbie som en påvirkning på unge kvinner? Barbie er kontroversiell, men er hun like kontroversiell som dagens influensere og kjendiser? Er Barbie starten på unge kvinners kroppspress?

Barbie er en av de mest kontroversielle leketøyene gjennom tidene, så ved å lage en film om henne, kommer det mange muligheter for å diskutere disse kontroversene og temaene som har dukket opp siden hennes lansering på slutten av 50-tallet. Filmen stiller egentlig ikke helt disse spørsmålene, og ser ut til å unngå dem ved å fokusere på å lage et morsomt og appellerende produkt, som kanskje er litt i ånd med Mattels intensjon i 1959.