Anmeldelse: Asteroid City

Som vanlig er en Wes Anderson film fylt opp av Hollywoods A-liste når det gjelder skuespillere. Asteroid City finner sted i Arizonas ørken, og året er 1955.

Tom Hanks (rik bestefar) og Bryan Cranston (TV-vert) er med i filmen. Til og med 80-talls kjekkasen Matt Dillon (bilmekaniker) dukker opp. Det er første gang at disse tre medvirker i en Anderson-film, mens flere av de andre skuespillere er gjengangere.

For Anderson bruker gjerne sitt faste nettverk når han lager film, blant annet «Coppola-klanen», og Wilson-brødrene (Owen og Luke).

Owen Wilson har som mange kanskje ikke vet fått Oscar-nominasjon for beste manus, dette sammen med Wes Anderson for Rushmore (1998). I Asteroid City (2023) har Wes Anderson skrevet manuset sammen med Roman Coppola, sønnen til Francis Ford Coppola.

Filmens hovedrolle innehas av Jason Schwartzman. Jason Schwartzman er sønnen til Talia Shire, søsteren til Francis Ford Coppola, som spiller kjæresten til Sylvester Stallone i Rocky (1976).

Schwartzman er gjenganger i filmene, det samme er Bill Murray, men ikke denne gang på grunn av sykdom (corona). Murray er god venn av Sofia Coppola, og spilte hovedrollen sammen med Scarlett Johansson i Lost in Translation (2003), den moderne klassikeren til datteren til Francis (altså Sofia). Johansson spiller skuespiller Midge Campbell i filmen, og Matt Dillon spilte i flere av Francis Ford Coppolas filmer, deriblant Rumble Fish (1983). Dillon fikk mange hovedroller på 80-tallet, også i Rumble Fish, en film som er kjent for fargebruken, eller kanskje nettopp for mangelen på farger.

Vel, hvor vil jeg med dette? Jeg tror Anderson kanskje er litt fan av Rumble Fish og Coppola senior. Spesielt de lysende fiskene i akvariet som er sentralt i Rumble Fish var visuelt nyskapende. Fiskene er i sterke farger (blå, rød), resten av lerretet er i svart/hvitt, og alt er på linje inne i de svarte listene rundt akvariet som rammer inn de foruroligende og vakre siamesiske kampfiskene.

Og dette elsker Anderson mer enn noen gang i sin seneste film, det å ha alt rammet inn pent og pyntelig, samtidig som det skjer noe ullent og vagt angstfremkallende i den stramme billedruten. Det er symbolikk i dette, orden kontra kaos, og den fysiske og ytre handlingen kontra den psykologiske.

Anderson plasserer blant annet Scarlett Johansson innrammet i en av filmscenene slik at det ser ut som hun er i «The Death of Marat», det kjente maleriet av Jaques-Louis David fra 1793. Maleriet viser den myrdede Marat, leder av den franske revolusjon. Nå er fargepaletten til Anderson omvendt fra Coppola sin i nevnte filmer. Dette får sin effekt når atomsoppskyen penetrerer den turkisblå og skyfrie himmelen der ute i ørkenlandskapet, det er vakkert og ekkelt på samme tid.

For Augie Steenbeck (Jason Schwartzman) har nemlig pakket bilen og kjørt avgårde inn i ørkenen, til Arizona og motellet der. Med seg har han sine fire barn, deriblant sin eneste sønn, den geniale Woodrow Steenbeck (Jake Ryan) som skal motta en pris for sitt arbeide innen astronomi fra General Grif Gibson (Jeffrey Wright). Woodrow er eldst av barna, han er broren til tre små trillingsøstre (Ella, Gracie og Willan Faris), en særegen søskenflokk er det.

Augie selv er fersk enkemann, og krigsfotograf, han velger å fortelle sine barn den triste nyheten først når de ankommer reisemålet, om morens brå død. Både barna, og bestefar Stanley Zak (Tom Hanks), blir opprørt av denne merkverdige manøveren.

Augie blir også fascinert av Midge (Johansson), som er en veldig selvopptatt skuespiller, og han fotograferer henne gjerne. Hun har med seg sin geniale datter som skal motta en pris for botanisk forskning, men bruker helst tiden på pleie av hud, hår og ego. Det er altså voksne mennesker som setter sine egne behov foran barnas. Augie har planer om at svigerfar skal overta barna, slik at han igjen kan konsentrere seg om seg selv.

Nevnes kan at Asteroid City også inneholder et romskip med et høyt og slankt romvesen (Jeff Goldblum), den usikre og ensomme Dr. Hickenlooper (Tilda Swindon), og TV- verten (Bryan Cranston) som kan minne om Erik Bye den gang det var svart/hvitt TV her hjemme.

Vi har den unge lærerinnen (Maya Hawke) som er forelsket i den unge og danseglade cowboyen (Rupert Friend), og vi har den irriterte Roger Cho (Steve Park) som får beskjed om å bo i telt, istedenfor bungalow.

Edward Norton spiller den selvhøytidelige forfatteren Conrad Earp, Adrian Brody er sceneskuespilleren Scubert Green, og Steve Carell spiller den effektive og salgsglade motell-manageren. Listen fortsetter med mer eller mindre kjente navn videre. Ifølge et intervju med Bryan Cranston skal de ha hatt det veldig hyggelig under innspillingen, med noe som kunne minne om familiemiddager og lystig prat.

Asteroid City er en surrealistisk reise om forskning på ufoer, den kalde krigen, og søken etter bekreftelse og meningen med livet. Anderson tar i flere av sine filmer for seg forholdet mellom far og sønn, eller svigerfar og svigersønn slik det er her, og har også med seg kvinners død som er med på å dytte mennenes forhold til hverandre i en ny retning. Og så er det selvfølgelig forelskelse og utfordringer med dette, gjerne sett fra den usikre mannens synspunkt.

Anderson ser ut til å ha latt skuespillerne få utløp for sine mer improviserende teaterkunnskaper i mange scener. Dette i kombinasjon med stram visuell regi og kameraføring, samt musikk fra ulike tidsepoker, kler filmen godt. Anderson har laget animasjonsfilmer som Fantastic Mr. Fox (2009), og Isle of Dogs (2018), og animasjon får han også med seg i denne filmen (artig ørkenfugl og alien).

Jeg har sans for det stramme og stilrene, slik vi finner i The Grand Budapest Hotel (2014), men jeg savner litt av humoren Anderson har i tidligere filmer. Det betyr ikke at det ikke er lystige scener her. Kanskje han var mer bekymret over verdenssituasjonen da han skrev manuset til Asteroid City, slik at humoren måtte vike litt?

Og hvordan ender det for hovedperson Augie med familie? Vil han forlate barna, overføre dem til bestefar, eller havner de rett og slett i verdensrommet sammen med «Mr. Alien»?

Jeg kan anbefale denne filmen, samtidig som jeg ønsker en lystigere Wes Anderson velkommen tilbake på et senere tidspunkt.